Veileder om samordning og hovedbedrift

Det er kun krav om samordning når flere virksomheter på én arbeidsplass kan utgjøre en arbeidsmiljørisiko for hverandre. Kravet om samordning gjelder uavhengig av kontraktsforholdene mellom virksomhetene som arbeider på samme sted til samme tid. Samordning skal også inkludere arbeid som utføres av enmannsbedrifter.

Dersom det samtidig sysselsettes mer enn 10 arbeidstakere, og ingen virksomhet kan regnes som hovedbedrift, skal det skriftlig avtales hvem som skal ha ansvaret for samordningen, aml § 2-2 (2).

Når flere virksomheter utøver arbeid på samme arbeidsplass, skal de, når det er nødvendig, skriftlig avtale hvem av dem som skal ha ansvaret for å samordne internkontrollen for deres felles aktiviteter eller områder. 

Kommer slik avtale ikke i stand, kan tilsynsmyndighetene bestemme hvem av dem som skal ha dette ansvaret. Dersom hensynet til helse, miljø eller sikkerhet tilsier en annen ansvarsplassering, kan tilsynsmyndighetene omgjøre en inngått avtale.

Når en virksomhet som oppdragsgiver engasjerer oppdragstakere e.l. til å utføre oppgaver på virksomhetens eget område eller anlegg, skal oppdragstakers internkontroll så vidt mulig legges til grunn for de aktiviteter som omfattes av oppdraget. Dette gjelder både der oppdraget utføres av oppdragstaker personlig, ved egne ansatte eller andre. 

Oppdragsgiver skal informere om fellesregler o.l. og påse at mulige mangler blir korrigert eller nødvendige tilpasninger foretatt i sin egen eller oppdragstakers internkontroll.

Denne bestemmelsen gjelder i situasjoner hvor flere virksomheter utfører arbeid/aktivitet sammen, på samme arbeidsplass, eller for hverandre. Første ledd omfatter bl.a. de situasjoner som er nevnt i arbeidsmiljøloven § 2-2, mens annet ledd omfatter tilfeller hvor en virksomhet engasjerer andre til å utføre arbeid for seg, f.eks. vedlikehold, konstruksjons- eller byggearbeid

Samordning innebærer at alle arbeidsgiverne på arbeidsplassen får nødvendige opplysninger om hverandres arbeid for å kunne forebygge skader hos arbeidstakerne.

Samordningen er særlig viktig for felles utfordringer i arbeidsmiljøet. Typiske felles utfordringer for arbeidsmiljøet kan for eksempel være lys, støy, forurensing, transport- og gangveier, ventilasjon og vern mot fall i fellesarealer.

Samordningsansvaret innebærer at hovedbedriften må sørge for at det etableres felles retningslinjer som sikrer god informasjon om samordning av virksomhetenes internkontroll i områder hvor flere virksomheter arbeider. Retningslinjene kan inneholde informasjon om:

• disponering av felles arealer og ressurser
• gjennomføring av samordnende møter
• gjennomføring av kontroll (vernerunder) med felles arealer og ressurser

Samordningsansvaret medfører ikke et ansvar for å føre kontroll med den enkelte virksomhets utførelse av arbeidet. Dette er den enkelte arbeidsgivers ansvar.

Byggherrens koordinering erstatter ikke hovedbedriftens samordning, men kommer i tillegg til denne. Byggherrens koordinering har som hovedformål å hindre unødvendig konflikt mellom ulike virksomheter og ulike arbeidsoperasjoner.

Hovedbedriftens samordning skal sikre at de enkelte arbeidsgiverne får nødvendige opplysninger om hverandres arbeid for å kunne forebygge skader på de øvrige arbeidstakerne, jf. aml § 2-2 (1).

Hovedbedriften har, uavhengig av byggherreforskriften, plikt til å samordne de enkelte virksomhetenes helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. Slik samordning vil særlig være aktuell ved arbeid i felles arealer og for bruk av felles ressurser som kraner, heiser og stillaser, brakkerigg etc.

Ved siden av samordnende møter bør hovedbedriften også utøve en viss form for kontroll og tilsyn med felles arealer og felles ressurser. Denne kontrollen bør i praksis utføres ved hjelp av inspeksjoner på bygge- eller anleggsplassen (vernerunder). Kontrollen må minst omfatte de grunnleggende forhold som erfaringsmessig har betydning for sikkerhet, helse og arbeidsmiljø.

Hovedbedriftens kompetanse setter visse grenser for muligheten til samordning. Det kan ikke kreves at hovedbedriften setter seg inn i nye fagområder for å kunne kontrollere andres arbeid.

Det er viktig å understreke at hovedbedriftens samordningsplikt ikke reduserer arbeidsgiveres plikter knyttet til å sørge for egen arbeidstakeres sikkerhet og helse etter aml § 2-1.

Avklaring av hoved-bedriftsansvaret og ansvar for samordning av internkontroll

Dersom det ikke er avklart hvilken virksomhet som skal være hovedbedrift, og hvem som skal samordne internkontroll anbefales det at total- eller hovedentreprenør tar initiativ til å avklare dette. Dette bør dokumenteres i møtereferat eller i en skriftlig avtale. 

Oppdragsgivere, som for eksempel byggherrer, har ikke myndighet til å bestemme hvem som skal være hovedbedrift. For å kunne være hovedbedrift, må virksomheten ha arbeidstakere på arbeidsplassen.

Oversikt over virksomheter på arbeidsplassen

For å kunne ivareta samordningsoppgaven må hovedbedriften ha oversikt over arbeidsgivere og evt. virksomheter som ikke sysselsetter arbeidstakere («enmannsbedrifter») på bygge- eller anleggsplassen. 

Systemer for føring av elektronisk oversiktsliste, som det er krav til i bhf § 15, kan gi denne oversikten. Blankett 504 fra Arbeidstilsynet kan også brukes for dette formålet. Arbeidstilsynet presiserer på sine nettsider: Malen (blankett 504) kan brukes til å dokumentere hvem som er hovedbedrift og hvilke virksomheter samordningen omfatter. Dette dokumentet er kun et hjelpemiddel for hovedbedriften og har ikke bakgrunn i noe lovkrav fra myndighetene.

Hovedbedriften må sørge for at det etableres rutiner som sikrer at alle virksomheter melder fra om egne UE, og evt. andre kontraktsmedhjelpere som de bringer inn på prosjektet

Informasjons-rutiner/-flyt

Hovedbedriften må sørge for nødvendig informasjonsflyt mellom ulike virksomheter på prosjektet. Dette kan avtales og formidles i f.eks. i oppstartsmøte med aktuelle kontraktspartner- og løpende i fremdrifts-møter. Det anbefales at dette dokumenteres i møtereferater. 

Tilrettelegging/-planlegging – grensesnitt mot koordinering

Hovedbedriften bør i dialog med byggherrens koordinator for utførelse bidra til at det tilrettelegges/planlegges for å redusere behovet for samordning gjennom vurdering av arbeidsoperasjonenes samtidighet og rekkefølge. Samtidighet og rekkefølge skal fremgå av fremdriftsplaner. 

Samordning mot nærliggende aktivitet 

Hovedbedriften kan i dialog med byggherrens koordinator for utførelse og øvrige virksomheter på stedet vurdere behov for samordning mot annen aktivitet i nærheten av bygge- eller anleggsplassen. 
Det bør særlig fokuseres på risiko knyttet til trafikk/ferdsel i grensesnitt mellom bygge- og anleggsplassen og nærliggende aktiviteter. Nødvendige tiltak og kommunikasjon med aktuelle virksomheter må avtales, og dette bør dokumenteres i møtereferater.

Arbeidsoperasjoner/områder med særlig samordningsbehov

For arbeidsoperasjoner eller områder med særlige samordningsbehov ut fra risiko, samtidighet og/eller rekkefølge av arbeider, må hovedbedriften sørge for at nødvendige tiltak avtales og dokumenteres i møtereferater. Det bør eksempelvis særlig fokuseres på løfteoperasjoner når flere kraner er i arbeid samtidig.

Arealdisponering, laste- og lossesoner, regler for trafikk

Gjennom eksempelvis riggplan kan hovedbedriften tilrettelegge/-planlegge for nødvendig samordning knyttet til arealdisponering.  

En trafikkplan hvor det etableres nødvendig skille mellom gående og kjørende trafikk er et godt samordningstiltak som ivaretar sikring av faresoner i fellesarealer.

Det bør også avklares rutiner for varemottak og nødvendig sikring av faresoner i forbindelse med lossing av varer. Lossesoner bør fremgå av riggplan.

Bruk av felles ressurser/utstyr

Hovedbedriften må sørge for at regler (felles internkontrollrutiner) for bruk av felles ressurser/utstyr som; kraner, heiser, stillas mv. avklares i kontrakter og i oppstartsmøter. Dette bør dokumenteres i møtereferater.

Eksempler på rutiner for samordning av internkontroll for felles aktiviteter/områder:

• Felles rutiner for arealdisponering og adkomst- og transportveier
• Felles rutiner for adgangskontroll (gir oversikt over virksomheter på arbeidsplassen)
  
• Felles rutiner for bruk av kraner
  
• Felles rutiner for bruk av stillas
  
• Fells rutiner for tildekning av utsparinger
  
• Felles rutiner forberedskapsrutiner
  
• Felles rutiner for vernerunder
  
• Felles rutiner for planlegging av utførelse av arbeidsoperasjoner som involverer flere virksomheter
  
• Felles rutiner for arbeidstid på prosjektet

Gjennomføring av «en viss kontroll», herunder organisering av vernemøter og -runder

Ut fra prosjektets størrelse, varighet og kompleksitet bør hovedbedriften avtale med aktuelle kontraktspartnere hyppigheten av og hvordan vernemøter og -runder skal organiseres og gjennomføres. Løpende kontroll med eget arbeidsmiljøet er et arbeidsgiveransvar som treffer alle virksomheter, jf. aml § 3-1 (2).

God praksis kan være at den enkelte kontraktspartner går egne vernerunder på egne arbeidsområder og adkomst til egne arbeidsområder. 

I tillegg bør aktuelle kontraktspartnere / virksomheter delta på felles HMS verne-/samordningsmøte, og felles samordningsrunde etter oppsatt plan. Det er det som er «felles» som skal kontrolleres i slike samordningsrunder, slik som felles arealer og felles ressurser som stillas, kraner etc.

På mindre prosjekter med få virksomheter og få arbeidstakere kan det være hensiktsmessig at alle virksomheter deltar på en felles vernerunde.

Overføring av samordningsansvar når hovedbedriften avslutter sine oppgaver og ikke lengre utfører arbeid på stedet, eller er borte over lengre tid (uker eller mndr.)

Dersom det skal foregå arbeid på prosjektet som involverer flere virksomheter på tidspunkt hvor hovedbedriften har forlatt arbeidsstedet, bør hovedbedriften sørge for at det avtales hvem av de gjenværende virksomhetene som skal ivareta samordningsoppgaven. 

Dette bør dokumenteres i egen avtale, eksempelvis tilsvarende som «Avtale om delegering av samordningsansvar» (se eks. vedlegg 2). 

Dette er kun aktuelt når det over tid er flere virksomheter i arbeid samtidig eller etter hverandre på samme sted og det er et samordningsbehov som ikke er løst.

Dersom … ingen virksomhet kan regnes som hovedbedrift, skal det skriftlig avtales hvem som skal ha ansvaret for samordningen. Kommer slik avtale ikke i stand, skal det meldes til Arbeidstilsynet som bestemmer hvem som skal ha ansvaret for samordningen, aml § 2-2 (2).

Det er opp til virksomhetene på arbeidsplassen å bli enige om hvem som skal være hovedbedrift. Oppdragsgivere, som for eksempel byggherrer, har ikke myndighet til å bestemme hvem som skal være hovedbedrift. For å kunne være hovedbedrift, må virksomheten ha arbeidstakere på arbeidsplassen.

Hvis en hovedbedrift forlater arbeidsplassen over lengre tid mens arbeidet fortsatt pågår, må en av de gjenværende virksomhetene påta seg oppgaven som hovedbedrift. Den opprinnelige hovedbedriften må i god tid si fra til de andre virksomhetene om når hovedbedriftsfunksjonen opphører. 

De gjenværende virksomhetene må få nok tid til å avklare hvem som skal overta som hovedbedrift. De må uansett alltid avtale hvem som skal være ny hovedbedrift når den som opprinnelig hadde rollen avslutter sitt arbeid på stedet.

Retten uttalt i den konkrete saken at det bare kunne være én hovedbedrift på det enkelte arbeidssted, og at vurderingen av hvem som anses som hovedbedrift må basere seg på en konkret helhetsvurdering, hvor både formelle og faktiske omstendigheter trekkes inn. Vurderingen må også knyttes til arbeidsplassen som helhet og over tid. 

Retten uttalte også at: hovedbedriften vil være den som har bredest og mest varig og stabil tilknytning til den samlede aktiviteten på arbeidsplassen (den dominerende virksomheten).

Selv om det kun skal være én hovedbedrift per arbeidsplass, så kan ett prosjekt i noen tilfeller likevel ha flere hovedbedrifter. For eksempel vil en kontrakt på et større bygge- og anleggsprosjekt kunne omfatte flere geografisk adskilte bygge- og anleggsplasser. Hvis virksomhetenes arbeid ikke påvirker hverandre på grunn av geografiske eller fysiske skiller, så kan de avtale at det er flere hovedbedrifter i ett prosjekt. Det kan likevel ikke være flere hovedbedrifter på samme arbeidsplass.

Samordningsansvaret gjelder for arbeidsplassen. Hovedbedriften må selv definere sitt ansvarsområde ut fra blant annet en risikovurdering. På en bygge- eller anleggsplass må byggherren definere hva som er å anse som en arbeidsplass. Hovedbedriften kan ut fra dette ta stilling til hvor de geografiske grensene for samordningen går.

Q

Ingen av hovedleverandørene vil være hovedbedrift – hva bør en byggherre gjøre da?

A

Byggherren har intet ansvar for å avklare hvem som har hovedbedriftsrollen i et prosjekt. (ref. Arbeidstilsynet presisering på sine nettsider) Ansvaret for å avklare/avtale hvem som har denne rollen ligger hos arbeidsgivere, som også er pålagt å bringe saken inn for Arbeidstilsynet om de ikke blir enige. 

En byggherre kan i sine privatrettslige kontrakter gjerne sette krav til å få informasjon om hvem som har denne rollen i sitt prosjekt. Gjennom det vil byggherren om dette ikke er avklart/avtalt hvem som er hovedbedrift ha en mulighet til å etterspørre dette. 

Byggherren kan stille krav om at arbeidet ikke kan starte før det er avklart hvem som er hovedbedrift, men byggherren har ikke myndighet til å bestemme hvem som skal ha oppgaven.

Q

Har byggherre et ansvar hvis hovedbedriften ikke utfører samordningen godt nok?

A

Byggherre har verken myndighet eller ansvar knyttet til hovedbedriftsrollen eller samordning.  Frem til 2010 var det et krav i bhf at byggherren skulle avklare hvem som skulle ha hovedbedriftsrollen. Bestemmelsen ble fjernet i 2010 fordi aml § 2-2 (2) sier klart at det er et arbeidsgiveransvar å avklare dette.

Når det er sagt så er det viktig at ALLE, inklusiv byggherren ikke «går forbi» om det registreres forhold som ikke er ivaretatt på en god måte. Byggherre kan gjennom å sikre god koordinering reduserer behovet for samordning. 

Q

 Kan det være flere hovedbedrifter når det i et område er flere adskilte byggeplass med separate entrepriser?

A

For adskilte prosjekter/entrepriser kan det være naturlig med adskilte samordningsområder og derved ulike hovedbedrifter for hver entreprise. 

Det kan være situasjoner der ulike prosjekter/entrepriser har noen «arbeidsplasser» f.eks. atkomster og riggområder som er felles, I slike tilfeller er det behov for en avklaring av hvem som samordner det som er felles for tilgrensende prosjekter. 

Det er viktig at de ulike samordningsområdene er klart definert, gjerne på en felles overordnet riggplan. 

Q

Må hovedbedrift være tilstede når det pågår arbeider?  – eks. lørdager, kvelder, perioder uten egen aktivitet

A

Det er ikke krav om at en representant for hovedbedriften til enhver tid må være tilstede, så lenge det er avtalt nødvendige samordnende tiltak. 

Om det kun er en virksomhet som utfører arbeid er det ikke noe samordningsbehov. Det samme gjelder om ulike virksomheter arbeider på forskjellige steder som ikke påvirker hverandre negativt pga. nærhet av arbeidsoperasjoner, da har koordineringen sikret at det ikke er behovet for samordning. 

Q

Skal hovedbedriftens HMS-krav, på en midlertidige bygge- eller arbeidsplass, gjelde for sideentreprenører,  f.eks. brille- og hanskepåbud, forbud mot tre-lemmer på stillas, klasse på synlighetstøy osv.?

A

Eks. på krav som nevnes, blir evt. stilt i privatrettrettslig avtaler mellom kontraktspartnere, (ikke i egenskap av å være hovedbedrift) og disse gjelder bare i kontraktsforholdet. 

Når samordning også omfatter sideentreprenør, bør det være en dialog med byggherren om denne vil stille de samme kravene til sine kontraktspartnere.

Q

Skal hovedbedriften samordne internkontrollen hos alle virksomhetene på en midlertidig bygge- eller anleggsplass?

A

IK forskriften § 6 sier tydelig at: 

Når flere virksomheter utøver arbeid på samme arbeidsplass, skal de, når det er nødvendig, skriftlig avtale hvem av dem som skal ha ansvaret for å samordne internkontrollen for deres felles aktiviteter eller områder.

IK forskriften bruker ikke begrepet «hovedbedrift» så det er alle virksomheter som jobber på samme arbeidsplass som er pålagt å vurdere behovet for samordning av internkontrollrutiner for felles aktiviteter eller områder, og avtale hvem som tar denne oppgaven. 

Gjennom den koblingen som Arbeidstilsynet i sine kommentarer til IK-forskriftens § 6, første ledd knytter til aml § 2-2, legges det føringer for omfang og innhold i hovedbedriftens samordning. Arbeidstilsynet sier indirekte at samordning i aml § 2-2, andre ledd også innebærer nødvendig samordning av internkontrollrutiner.

Q

Hva er forskjellen på byggherrens koordinering etter byggherreforskriften og hovedbedriftens samordning etter AML?

A

Arbeidstilsynet svarer på dette i kommentaren til bhf § 14.

Byggherrens koordinering erstatter ikke hovedbedriftens samordning, men kommer i tillegg til denne. 
Byggherrens koordinering har som hovedformål å hindre unødvendig konflikt mellom ulike virksomheter og ulike arbeidsoperasjoner.
Hovedbedriftens samordning skal sikre at de enkelte arbeidsgiverne får nødvendige opplysninger om hverandres arbeid for å kunne forebygge skader på de øvrige arbeidstakerne, jf. AML § 2-2. 
Slik samordning vil særlig være aktuell ved arbeid i felles arealer og for bruk av felles ressurser som kraner, heiser og stillaser, brakkerigg etc.

Samordning er nødvendig når det gjennom koordineringen ikke er mulig å avgrense virksomheter og aktiviteter fra hverandre. 

Primæroppgaven for hovedbedriften er å sikre at de som jobber sammen på samme sted, vet om hverandre så de kan informere hverandre og ta hensyn til hverandre. I tillegg har hovedbedriften ansvar for å samordne regler/rutiner for fellesområder og bruk av felles utstyr.

Q

Hva er verneombud sin rolle i samordning?

A

Før 2006 var kravet til samordning i aml § 2-2 (2) formulert slik: «.. samordning av de enkelte virksomheters verne- og miljøarbeid». Dette ble i 2006 endret til «.. samordningen av de enkelte virksomheters helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid». 

Det er arbeidsgivere som er pålagt samordningen av de enkelte virksomheters helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid.Verneombudets involvering i dette er ikke eksplisitt nevnt. I Arbeidstilsynets mal for samordning av HMS-arbeid, med oversikt over virksomheter som skal omfattes av samordningen, er kravet til at det skal oppgis navn på verneombud fjernet.

IK-forskriftens § 4 står det at «Arbeidstakerne skal medvirke ved innføring og utøvelse av internkontroll». I aml § 6-2 står det at «Verneombudet skal ivareta arbeidstakernes interesser i saker som angår arbeidsmiljøet». Ut fra dette skal alle arbeidsgivere involvere virksomhetens verneombud i samordningen som de er pålagt og som er avtalt.

Q

Er det krav om at det skal være verneombud på alle arbeidsplasser?

A

Aml § 6-1 benytter begrepet «virksomhet» som grunnlag for kravet om verneombud «Ved hver virksomhet som går inn under loven skal det velges verneombud». 

Det er arbeidsmiljøutvalget (AMU) i virksomheten som bestemmer verneområdene i virksomheten, jf. forskrift om organisering, ledelse og medvirkning § 3-1. Den enkelte virksomhet skal ha verneombud for de verneområdene som AMU i virksomheten har definert. Antall fagarbeidere på et prosjekt kan være avgjørende for om virksomheten definerer sin aktivitet på prosjektet som et verneområde. 

Det er ikke krav om at det alltid skal være et verneombud tilstede på alle steder det utføres arbeid (arbeidsplasser), men alle ansatte i en virksomhet skal vite hvem som er deres verneombud. 

Arbeidstilsynet skriver dette på sine nettsider: «Verneombudet skal ikke alltid involveres når det er problemer med arbeidsmiljøet på arbeidsplassen. Problemer bør først løses av den som kjenner dem best, ved at arbeidstakeren tar opp saken med sin nærmeste leder. Blir ikke saken løst, kan du som verneombud bli kontaktet».

På grunn av spesialisering i byggenæringen har den enkelte virksomhet ofte få arbeidstakere tilstede samtidig på bygge- og anleggsplassen. Noen virksomheter har et internt krav om at dersom de har 5, 10 eller flere egne arbeidstakere på et prosjekt. så definerer de prosjektet som et verneområde hvor det skal være et eget verneombud. Ingen arbeidstakere «fotfølges» av sitt verneombud alle steder de er på jobb, men alle arbeidstakere skal vite hvem som er deres verneombud. 

Virksomheter med mindre enn 10 ansatte er ikke pålagt å ha verneombud. «Ved virksomhet med mindre enn 10 arbeidstakere kan partene skriftlig avtale en annen ordning, herunder at det ikke skal være verneombud ved virksomheten», aml § 6-1).

Q

Hvilken rolle har et Regionalt verneombud (RVO) i samordning?

A

I forskrift om organisering, ledelse og medvirkning står det i § 5-2: 

«De regionale verneombudene skal arbeide på de arbeidsplassene¹⁾ som ikke har valgt verneombud eller opprettet arbeidsmiljøutvalg i samsvar med arbeidsmiljølovens regler.

På arbeidsplasser hvor det ikke er valgt verneombud, skal det regionale verneombudet gjøre arbeidsgiver og arbeidstakerne oppmerksom på plikten til å velge verneombud etter arbeidsmiljøloven § 6-1. Hvis verneombud etter dette ikke velges, skal det regionale verneombudet gi melding til Arbeidstilsynet». Inntil verneombud er valgt for arbeidsplassen, har det regionale verneombudet samme myndighet som verneombud har etter arbeidsmiljøloven § 6-2 første til sjette ledd og § 6-3.

Ut fra overnevnte er primæroppgaven til RVO å bidra til at virksomheter, som iht. aml § 6-1 er pålagt å ha verneombud, velger verneombud. Virksomheter som ikke sysselsetter arbeidstakere er selvfølgelig ikke pålagt å ha verneombud, ut fra kravet i aml § 6-1 som nevnt over.

I virksomheter som ikke har valgt verneombud har RVO oppgaver og myndighet som verneombud inntil virksomheten har valgt verneombud, se pkt. over om Hva er verneombud sin rolle i samordning?

¹⁾ I 2013 gjorde NHO`s representant i Regleverksforum, Arbeidstilsynet oppmerksom på en feil i begrepsbruken i Forskrift om organisering, ledelse og medvirkning § 5-2, med hensyn til hvor de regionale verneombud skal arbeide. Arbeidstilsynet bekreftet da at det er feil å bruke begrepet «arbeidsplass» i § 5-2, og har begrunnet dette slik:

Begrepet arbeidsplass er i forskriften definert som «et hvert sted, innendørs, utendørs eller under jord hvor det utføres arbeid av fast eller midlertidig karakter».

Arbeidsmiljøloven § 6-1 benytter begrepet «virksomhet» som grunnlag for kravet til verneombud. Begrepene «arbeidsplass» og «virksomhet» har ikke samme betydning og medfører at forskriften gir en annen betydning av hvor det skal velges verneombud enn arbeidsmiljøloven i forskrift om organisering, ledelse og medvirkning § 5-2. 

Forskrift om organisering, ledelse og medvirkning skal utdype arbeidsmiljøloven og forskriftsteksten skal derfor ikke gi begrep i arbeidsmiljøloven en annen betydning. Arbeidstilsynet foreslår derfor at begrepet «på de arbeidsplasser ..», i bestemmelsene om regionale verneombuds myndighet og oppgaver i § 5-2, erstattes med begrepet «i de virksomheter eller verneområder i virksomheten ..»,.