Årsaken til at vi nå hever stemmen for veifaget er at helt andre politiske målsetninger enn sikre veier og god driftsøkonomi stadig oftere trekkes inn i kontraktstrategiene. Blant annet er flere fylkeskommuner svært opptatt av å sikre «mest mulig lokal verdiskaping» gjennom sine innkjøp.
Kartlegging av lokal verdiskaping ved drift og vedlikehold av riks- og fylkesveier
Da fylkeskommunene gjennom regionreformen overtok det faglige ansvaret for drift og vedlikehold av fylkesvegnettet, opphørte også "Sams vegadministrasjon" der Statens Vegvesen hadde administrert drift og vedlikehold også på fylkesveiene. Den enkelte fylkeskommune må nå selv utforme sin kontraktstrategi og inngå avtale for drift og vedlikehold på sitt veinett. Det er ikke en helt uproblematisk reise. Entreprenørenes avgjørende rolle i å løse denne samfunnsoppgaven står i fare for å forvitre.
Fylkeskommunenes viktigste virkemiddel for sikker drift og godt vedlikehold er kontraktene som inngås med entreprenørene. Veifaget krever kompetanse, utvikling og systemer. Når gjennomføring av kontraktene også skal bidra til å halvere klimagassutslipp, utvikle nye arbeidsplasser, sikre beredskap i infrastrukturen og gi innovasjon i næringslivet må det tenkes og handles langsiktig. Bransjen trenger forutsigbarhet for sine investeringer, der den grunnleggende forutsetningen er gode konkurranser og hensiktsmessige kontrakter. Kostnadseffektivitet er viktig, men vi må ikke risikere at besparelsene går ut over sikkerhet, fremkommelighet og vår evne til å ta vare på veiene.
De entreprenørene som har investert tungt i utstyr og bygget kompetanse gjennom mange år vet hva som kreves for å ta vare på vårt langstrakte veisystem. Vi kaller gjerne drift og vedlikehold for "det komplette veifaget". Uten et høyt spesialisert veivedlikehold som er på plass til rett tid og på rett måte har verken næringsliv eller befolkning trygghet og forutsigbarhet i sin hverdag.
Årsaken til at vi nå hever stemmen for veifaget er at helt andre politiske målsetninger enn sikre veier og god driftsøkonomi stadig oftere trekkes inn i kontraktstrategiene. Blant annet er flere fylkeskommuner svært opptatt av å sikre "mest mulig lokal verdiskaping" gjennom sine innkjøp. Det er jo ikke unaturlig, men når en slik målsetning søkes oppnådd gjennom en utstrakt oppdeling av kontrakter, er det ikke gitt at det er den beste løsningen, verken for drift- og vedlikeholdsfaget, vegstandarden eller fylkesøkonomien.
En rapport EBA nylig har fått utarbeidet fra Menon Economics viser at det ikke betyr noe særlig for den regionale verdiskapingen om man satser på større kontrakter med spesialiserte riksentreprenører eller deler dem opp for å tilpasse seg det lokale markedet. Analysene viser at 77 prosent av verdiskapningen knyttet til riksentreprenørenes leveranser blir igjen lokalt. For lokale entreprenører er tallet 88 prosent. Om forskjellen på 11 prosentpoeng er mye eller lite er det ikke et enkelt svar på. Utvikling og spredning av kompetanse er viktig for å holde kostnadene nede. Der hvor næringene er fragmentert med aktører i eksklusive, geografiske markeder blir både kunnskapsspredningen og konkurransen dårligere. Hvis en oppdeling fører til svekket konkurranse, økte byggherrekostnader og generell kostnadsøkning i kontraktene spises de 11 prosentpoengene fort opp.
La det ikke være noen tvil om at EBA heier på både store og mindre entreprenører over hele landet. Det er nettopp samspillet mellom solide riksentreprenører med sin spesialkompetanse og faglige ressurser og lokale og regionale aktører som sikrer den gode beredskapen, solide driften og det beste vedlikeholdet av veiene våre. Vår bekymring er at denne kompetansen nå skyves til side i jakten på noen andre og kanskje ikke engang reelle politiske målsetninger.
Vi kan ganske enkelt ikke ta sjansen på at de som er de beste til å ta vare på veiene våre ikke skal få gjøre denne viktige jobben!
